RAPPORT
FRA EN VISITT TIL
NEW YORK, JULEN
2001
Lørdag morgen den, 22.
desember landet min kone og jeg - i strålende solskinn - på La Guardia
International Airport, New York. Været var mildt og behagelig, og da vi passerte Central Park, overrasket den
med grønne trær og velpleide
plener. I det hele tatt – sånn rent meteorologisk var det lite som tydet på at Christmas var nært forestående… Vi tok inn på Wellington Hotel på Seventh
Avenue, hvor vi kun befant oss i kort
rokade-avstand til Carnegie Hall. Etter
behørig inspeksjon og installering på vårt rom i 18. etasje, og etter
en bedre lunch, tok vi oss tid til å innånde litt av førjulsatmosfæren som preget handlegatene
i området. Vi passerte rekker av
utstillingsvinduer hos velkjente Lord & Taylor’s på Fifth Avenue, hvor
barn i alle aldre beundret elegante
julekreasjoner av høy kunstnerisk kvalitet… Englekor, iblandet litt Leroy Anderson, Judy
Garland og Bing Crosby, sto her for
de musikalske bakgrunnskulisser, -
just som om vi var i Montreal - eller Oslo! Ved Rockefeller Center var the Skating plaza omkranset av hundrevis av glitrende
juletrær, og hadde etter beste tradisjon fullt belegg av glade skøyteløpere
som ivrige danset rundt, akkompagnert
av musikk fra spenstige høytalere… Som en motvekt mot alt dette verdslige og
kommersielle, kapret vi en av de
mange karakteristisk gule drosjene
(som i New York aldri er langt borte, og som er overraskende billig)
til Den norske Sjømannskirken som ligger på 52nd Street. Her ble vi mottatt av en vennlig stab, som bød på julegrøt som vi høflig
avsto fra, men kaffe og vafler med norsk geitost ble for
fristende, og bekom oss til overmål ganske så vel… Vi hadde ventet større besøksbelegg i kirken,
men presten kunne fortelle at antallet norske sjøfolk har avtatt dramatisk i
de senere år, tildels grunnet større
og færre skip, men nok også av det faktum at mannskapene nå til dags vesentlig rekrutteres fra Filippinene
eller andre lavkostland. I tillegg til et vakkert kirkerom og stor
kantine med kjøkken, ble vi også vist
rundt i et velfylt bibliotek med leserom, meget pent møblert, syntes jeg, da
det til min glede også hadde et “full size” sjakkbrett med tilhørende
brikker! P.C., tilknyttet Internet,
fantes også. Om aftenen (som vi i gamle dager gjerne sa i O.S.S.), var jeg assisterende
kjøgemester på balkongen i 24.etasje til vår vert, Mr. Blitzer – ( som
dessverre ikke spilte lynsjakk!).
Fra utegrillen og inn til spisestuen,
bredte det seg snart en
liflig duft fra en bisonokses mer edle deler, (dog ikke de aller edleste).
I skinnet fra trær, som i anledning julen
var utstyrt med titusener av
lyspærer, sannsynligvis direkte importert fra Bengal, og som ga et glitrende farvespekter, -
og med imponerende Manhattan Skyline som trollsk bakgrunn - var
Central Park denne kvelden et vakkert, nærmest mystisk skue… Søndag, lillejulaften, benyttet vi til litt shopping, -
magasinene hadde fristende tilbud på en rekke kurante varer, - rabatter
på 70% var således helt vanlig. Vi unnet oss så en lunch på en 1.klasses restaurant, og fant ut at
prisene er omtrent som i Oslo, men
dog atskillig høyere enn i Montreal….
Dagens kulturdoser var først et besøk i the Museum of Modern Art,
hvor vi så en retrospektiv utstilling av malerier og skulpturer av den sveitsiske kunstner Alberto
Giacometti. Kvelden tilbrakte
vi i et privat middagselskap hos en
tidligere konsertmester av the New
York Philharmonic Orchestra - som
hadde spilt under den legendariske Leonard Bernstein… For å beskrive denne
festaften, vil jeg her benytte et av
seniormedlem Gunnar Jonsrud’s kraftuttrykk, nemlig det saftige: HELAFTEN! Mandag formiddag beså vi the Guggenheim
Museum og the Neue Galerie for German and Austrian Art, hvoretter vi hadde lunch i the Galerie’s
Viennese Café med Leonard Cohen’s søster – som er en nær barndomsveninde av
min kone. Formiddagens program ble
avsluttet med en frisk spasertur gjennom Central Park - som fortsatt var sommerlig grønn og fin… Julekveldens hovedprogram, var en konsert i
Carnegie Hall med New York String Orchestra, hvilket ble en uforglemmelig
musikalsk opplevelse. På programmet sto Mozart’s Serenata Notturna, K. 239 og
Mozarts Symphonie nr. 31, K. 297,
(“Paris”) som så ble fulgt av
Beethoven’s pianokonsert nr. 5, (“Emperor”) Her var Leon Fleisher en glimrende solist, mens orkesteret
suverent ble ledet av den ikke ukjente Jaime Laredo. Orkester, solist og dirigent høstet enorm
applaus fra et begeistret publikum i
en fullsatt sal! 1.juledag opprant med solskinn og et par
kuldegrader. Rundt Central Park var det et stort oppbud av hestedrosjer, som
etter hvert fikk nok å gjøre, og som ved sin nostalgiske tilstedeværelse
bidro sterkt til den rette julestemningen…
Vi overvar en stilfull julegudstjeneste i en stor episkopal kirke
som var vakkert pyntet med masse julestjerner, og hvor et
utmerket kor framførte både engelske og svenske julesanger. Om aftenen - lettere oppløftet i ånden - dro
vi til den litt nordligere bydel Riverdale, hvor vi hos gode venner deltok i
en ekte amerikansk julemiddag, med utdeling av gaver til store og små. I
stedet for julegløgg, startet vi middagen med champagne, - en variant jeg noe
utrygt kan anbefale… men i følge Max
Manus vil det jo helst gå bra! Etter tidligere i uken å ha gjort flere
forsøk på å oppspore lokalitetene til Manhattan Chessclub, lykkes jeg endelig
å finne adressen. Men før det besøket kunne gjennomføres, måtte Ibsens Hedda
Gabler inspiseres. Hun levde, viste det seg, så langt i beste velgående
på Ambassador Theatre på Broadway, i
skikkelse av Richard Burton’s datter Kate, som etter sigende har fått mange
lovlord for sin moderne tolkning av hovedrollen. Vi og vår amerikanske gjest
for anledningen, nød matinéforestillingen, og ble slett ikke skuffet. Etter å ha parkert min kone og vår
amerikanske venn på the Irish Pub, fant jeg ca. kl. 6.p.m fram til New Yorker Hotel, på 34 th st. 8th Ave. Straks etter kom Chief Tournament Director, Nick Conticello, inn i hotellets
vestibyle, og etter behørig presentasjon, ble jeg på elskverdigste måte invitert med til klubbens lokaler som lå i
15.etg. Lokalitetene besto av to spillerom og et lite kontor, med toaletter
ca. 30 m. unna, i enden av en
korridorlabyrint. Disponibelt
spilleareal syntes å være ca. 40% av hva O.S.S.’ kan by sine medlemmer. Veggene var rikt prydet
med sjakktrofeer av ymse slag , samt et rikt utvalg av innrammede foto’s av
gamle og nye mestere, hvorav
flere av Robert Fischer. Mr. Conticello fortalte at klubben f.t.
befant seg i en nedgangsperiode, og at medlemstallet således var sterkt
synkende. Han skyldte på folks
utstrakte bruk av computere, samt at folk mer og mer spilte på Internet
istedenfor å møte opp i klubben. For
meg var selvfølgelig dette velkjente toner, - både fra Canada og Norge. Jeg prøvde å muntre ham litt opp med å
ytre håpet om at disse nok en gang i fremtiden vil finne veien tilbake til
klubbenes mer sosiale sjakkaktiviteter .
Han svarte, uten synlig optimisme: “I hope you are right!” Det hadde nå arrivert en fem – seks
spillere, og en av dem, en ung mann på ca. 40 – 50 år(!), utfordret meg til
en 5 – minutters lynmatch. Som en stormvind åpnet han med å angripe i et
rasende tempo, hvor han raskt
forsøkte seg med en total overkjørsel.
Jeg lot meg dog ikke affisere av slik villmannsferd, men forsvarte
Selskapet’s ære ved uten større vanskeligheter å kaste ham tilbake, tildels
med blodige tap, for til slutt å
sørge for at han gjentatte ganger
inngikk i den store statistikken - som omfatter metropolens mange
trafikkofre… Lettere oppkvikket fant jeg nå veien tilbake
til Irish Pub, hvorfra vi med taxi
forflyttet oss til Little Italy, som er en mer eksotisk del av
Manhattan. Her forfrisket vi oss med en fire retters splendid
dinner, selvfølgelig med alt nødvendig tilbehør… Midt under måltidet, kom et orkester bestående av
messingblåsere i nissedrakter, stormende inn i restauranten, og ga, til
gjestenes og også vertskapets store begeistring til beste kjente og kjære julemelodier
fra mange land. Dette høstet
stormende applaus, og ikke minst - rikelig med tips - til de glade
musikanter…! Vi avsluttet vår New York-tur med å avlegge
et besøk i Zinc Club, som holdt til i et dunkelt kjellerlokale. Både musikerne og det litt voksne
publikumet var ganske så sofistikerte, og det ble faktisk en meget trivelig
avslutning på kvelden med avansert jazzmusikk og utmerket bar-service…! La meg sånn
rent på fallrepet få avslutte med et
innslag, som illustrerer noe de fleste sjakkspillere allerede vet, nemlig at
vårt edle spill av og til kan innby til festlig komikk når man minst venter det. Se bare hva som hendte meg i Trofors, soer for Mosjøen, under
en turnering som vår tidligere
forbundspresident, Ivar Brede Lie, sto i spissen for høsten 1984. Stillingen er i seg selv ganske så
grotesk, med hvits konge vel forvart i
hjørnet bak de sorte bønder,
og følgelig da på motsatt side av brettet!
At sort konge også befinner seg
i tilnærmet samme situasjon, gir stillingen et visst preg av absurd
teater - med avslutning i samme stilen… Jeg overlater ordet til Knut Bøckman, som på den tiden også var sjakkredaktør i Morgenbladet: “Noe av det som gjør sjakk så utrolig fascinerende,
er at selv de aller enkleste stillinger kan inneholde raffinerte poenger av
forbløffende karakter. Kombineres så
dette med litt menneskelig komikk, er underholdningsmomentet vel ivaretatt. Se på denne stillingen fra Grane-turneringen
på Helgeland nylig: Hvit: Willy L. Olsen Sort: N.N.
Turneringen ble som tidligere meddelt,
vunnet av svensken Hans – Ove Haalen,
på samme poengsum som landsmannen Kurt Setterquist og Henning Egede Nissen,
Trondheim. På hvits plass her ser vi imidlertid
mesterspilleren Willy L. Olsen, Oslo Schakselskap. Hans motstander er en
svenske som skal få være anonym for anledningen. Han burde ha luktet lunten
da Olsen i det foregående trekk gjorde det lumske 1. Kg7 – h8! Det var begynt å bli sent på kvelden, og noen
av svenskens landsmenn ville ha N.N. med på byen. - - “Er du ikke ferdig snart, spurte de
utålmodig?” - - “Jo, dette skal gå
fort”, svarte sortspilleren seiersikkert, der han sto med sine to merboender.
Så trakk han: 1.- , De6?? Nå er det nok mulig at hvit kan holde remis
ved evig sjakk, som kan starte med 2. Df3+ osv. Men det kan også tenkes at
sort konge slipper unna, eller at sort får satt sin dronning imellom med
sjakk et sted, og dermed fremtvinger dronningbytte, så Olsen valgte det
greieste: 2.D+f7!!
En mer forbløffet svenske skal ikke være
sett på Helgeland i manns minne. På
2. - , D+f7 er hvit patt og partiet
remis. Sort trakk: 2. - , Df5 og hvit fullførte: 3. D+g6!!
Situasjonen er nøyaktig den samme - - hvis
sort slår dronningen, er hvit patt.
Herrene enendes om remis. Så gikk svensken på byen, mens nordmannen
satt tilbake og lo. Ikke så meget av skadefryd, som ut fra sin velutviklede
sans for sjakkspillets luner. |
